Portrett
Slik en fri fiolin synger
Noen mennesker har en spesiell tilstedeværelse selv på telefonen. Det burde kanskje ikke komme som en overraskelse at Vilde Frang Bjærke er et slikt menneske, for den 22 år gamle norske fiolinvirtuosen har trollbundet publikum over hele verden med sitt karismatiske scenenærvær og sin musikalske stråleglans.
Av CHRISTIAN LYSVÅG
Foto EMI
Vilde Frang Bjærke er ikke bare en teknisk briljant fiolinist, i ung alder har hun allerede en distinkt musikalsk stemme: hun er en kunstner fast innstilt på personlig utforskning av det klassiske musikkunivers og en som nekter å la seg begrense på noe som helst vis.
- Jeg ser ikke på meg selv som en fiolinist, sier Vilde, for jeg føler meg ikke bundet av instrumentet og fiolinlyden. Faktisk lærer jeg mye mer av å høre på annen type musikk, og egentlig foretrekker jeg fuglesang og uttrykk jeg oppfatter som direkte og ufiltrerte. Det er viktig for meg å betrakte instrumentet som en forlengelse av kroppen. Målet mitt er alltid å få fiolinen til høres som en syngende menneskelig stemme.
Vi snakker med Vilde på telefonen, hun sitter i drosjen på vei til Arlanda. Etter seks fremførelser av Brahms’ fiolinkonsert i Kungliga Operan i Stockholm, er hun på vei til København for å motta en prestisjetung pris av dronning Margrethe selv.
- Faktisk er jeg den første utlending som mottar Dronning Ingrids Minnepris, forteller Vilde. Det er selvsagt en stor, stor ære. Prinsesse Benedikte har selv sittet i juryen – det er Margrethes søster – og at de velger meg, som ikke engang spiser smørrebrød, betyr at de setter musikken min veldig høyt.
Base i Tyskland
Det var Danmark som først trykket Vilde Frang til sitt bryst, og hun spiller flere konserter der enn hjemme i Norge.
- Jeg er ikke sikker på hvorfor det er blitt slik, men jeg antar at det har å gjøre med entusiasmen jeg blir møtt med. Danskene har bestandig gitt meg en varm velkomst, helt siden starten, tidlig i tenårene. Jeg føler meg jo veldig verdsatt hjemme i Norge også, men det er allikevel noe eget med Danmark, sier Vilde, som også har et dansk booking- og managementselskap, Copenhagen Artists. Men den virkelige basen hennes er München i Bayern. Dit flyttet hun for snart tre år siden.
- München er det ideelle stedet for meg å bo, midt i sentrum av den klassiske musikkverden – hele området er gjennomsyret av musikk og den type kunstneriske idealer som jeg tror på. Men den viktigste grunnen er selvsagt Anne-Sophie Mutter. Hun bor i München og helt siden jeg ble sponset av hennes Vennekretsstiftelse i 2003, har det vært et naturlig ønske for meg å bo der hvor jeg kan få fullt utbytte av det nære forholdet vi har.
Mutter oppdaget Vilde Frang under Festspillene i Bergen for omtrent ti år siden. De holdt kontakten, og så, da Vilde var femten, ble hun invitert til å prøvespille for Mutter.
- Hun oppfordret meg til å flytte til Tyskland for å utvikle meg musikalsk. Jeg tok en rask avgjørelse om å avslutte studiene ved Barratt Due, hoppe av min vanlige skolegang og flytte til Tyskland. Det føltes som paradis for en musikkstudent: det er i Tyskland alle de store og strenge professorene holder til, og det er i Tyskland den klassiske ånd – i musikk og utdannelse – fremdeles er sterk og strålende. Det betyr ikke at det er noe galt med musikkutdannelsen i Norge. Selv føler jeg at min musikalske intuisjon ble formet i Norge, mens den har blitt perfeksjonert i Tyskland.
I 2003 flyttet Vilde til Hamburg for å studere med Kolja Blacher, men tilbrakte fortsatt mye tid i München hvor hun tok timer med Ana Chumachenco og med Mutter. For tiden følger hun et avansert master program under Chumachenco ved Kronberg Akademiet. Alt i alt må hennes musikkutdannelse kunne sies å ha vært noe mer plastisk enn hva som er tilfelle for de fleste musikkstudenter.
Mutters vennekrets
- Helt siden jeg flyttet til Tyskland har jeg nytt godt av et fleksibelt system i mine studier. Jeg har fått slippe mye av den ubendige disiplinering som de fleste musikkstudenter må utholde. I stedet har jeg fått lov å ta privattimer med forskjellige lærere, og slik funnet min egen balanse mellom studier og konsertopptredener. Det å ha mange forskjellige lærere har vært helt sentralt for meg, for etter mitt syn er det uheldig å la seg selv bli formet, og kanskje begrenset, av én enkelt lærer.
- Jeg har blitt avhengig av dynamikken som oppstår mellom helt forskjellige typer veiledning og tilbakemelding. Koljas timer kan være som kalddusjer, mens Ana Chumachenco får meg til å føle meg som en liten prinsesse. Disse motsetningene har gjort meg selvstendig, med en følelse for mine egne valg og min egen musikalske stemme. Nå har jeg muligheten til å ta timer når jeg trenger det, og delvis med de lærerne jeg selv ønsker. Det er et stort privilegium.
Denne friheten kan Vilde takke Anne-Sophie Mutter for. Hun har støttet Vilde økonomisk, som læremester og som venn.
- Vi er nære venner, hun har vært, og er fremdeles, en nøkkelperson i mitt liv. Jeg nøt godt av hennes økonomiske støtte fra 2003 frem til ganske nylig, og som medlem av hennes vennekrets har jeg også fått lov å låne en glimrende fiolin.
Tanken bak Anne-Sophie Mutters Vennekretsstiftelse er å gi unge lovende talenter økonomisk støtte inntil de blir uavhengige. Den kunstneriske og personlige støtten derimot, vil vare livet ut, håper Vilde.
- Selv om jeg nå er økonomisk uavhengig, kan jeg alltid komme til Anne-Sophie med spørsmål eller for å spille med henne om jeg trenger det. Vårt forhold gir meg en følelse av ankerfeste og trygghet som er veldig viktig for meg i det ellers frie og uavhengige kunstnerlivet jeg nå lever.
Som en av verdens mest ettertraktede unge solister, er Vildes levebrød sikret. Det betyr ikke at den type instrument som en musiker i hennes divisjon trenger, er noe hun bare kan gå og kjøpe.
- Instrumentet jeg nå spiller på er en Carlo Bergonzi fra 1735. Det er en fantastisk fiolin som har tilhørt Fritz Kreisler. Jeg låner den av den norske Dextra Musica stiftelsen som ble etablert i 2006 i samarbeid med DNB NOR. Stiftelsen har gått til anskaffelse av en rekke uovertrufne instrumenter, og jeg er i den heldige posisjon at jeg kan låne fioliner av dem så lenge jeg ønsker.
Chopin-innspilling
En annen institusjon som har betydd mye for Vilde og hennes karriere er Borletti-Buitoni Trust, som tildelte Vilde sitt Fellowship i 2007. Som medlem av denne musikalske familien har hun mottatt økonomisk støtte, råd og musikalsk veiledning.
- Det beste med Borletti-Buitoni er forholdet jeg har fått til en av de såkalte honorary trustees, den fantastiske pianisten Mitsuko Uchida. Jeg setter umåtelig pris på å få komme hjem til henne i Notting Hill; spille med henne der i hennes studio og bare nyte hennes personlige varme, hennes vakre hjem og hennes deilige pannekaker.
London er også hjemstavn til plateselskapet EMI Classics som har utpekt Vilde som sin utvalgte Young Artist of the Year for 2010. Dette innebærer verdensomspennende lansering av platen Vilde spilte inn i mars med WDR-orkesteret i Köln, med verk av Prokofjev og Sibelius.
- Den slippes i hele verden i januar, men er allerede nå ute i Skandinavia og Sveits. Det var en ren strategisk avgjørelse siden jeg har spilt så mye i Skandinavia i 2009, og skal fortsette med det utover høsten. Nå skal jeg i studio i Danmark for å arbeide med neste EMI-prosjekt, en Chopin-samling som gis ut i forbindelse med Chopin-jubileet neste år og som lanseres i januar. Vi har også andre, men uavklarte planer sammen. Interessen er der, men siden plateindustrien hele tiden må finregne på sine marginer i disse dager, må vi ta én ting av gangen.
Teknikk og følelser
Når vi spør henne hvordan hun går frem for å stadig lære seg nye verk og utvide sitt repertoar, forteller Vilde at hun føler at all øvingen og det harde arbeidet hun la ned i tenårene endelig betaler seg.
- Når mestringen av det tekniske er på plass, er det mye lettere å lære seg nye verk. Nå føler jeg at det grunnlaget er på plass som setter meg i stand til å uttrykke noe personlig når jeg begynner på et nytt verk. Dette er ett av godene ved å studere i det strenge tyske systemet. Da jeg var helt ung, tror jeg ikke jeg reflekterte noe særlig over slike utfordringer, og i alle fall ikke over muligheten for faktisk ikke å få det til. Senere, når disse sidene ved å være musiker begynner å gjøre seg gjeldende, er det noe man må overkomme. Det er en del milepæler man må passere og noen terskler man må over. De viktigste milepælene i så måte har nok for meg vært Brahms’ fiolinkonsert, som jeg gjorde da jeg var 18, og Bartóks, da jeg var 20. Å krysse de grensene gjorde meg voksen. Nå er utfordringene ved å lære nye verk mer forbundet med praktisk organisering, særlig i forhold til hvor mye tid jeg har til rådighet og bruken av den tiden.
Selv med mange milepæler bak seg har Vilde fremdeles klare forestillinger om nye utfordringer i form av verk og komponister hun ønsker og trenger å spille.
- Jeg har lyst til å spille Alban Berg, Britten og mer Bach. Det finnes alltid noe nytt å ta fatt på. Hvordan min karriere vil utvikle seg, er umulig å si, men ett er sikkert: jeg ønsker meg et livslangt forhold til Bach, Beethoven og Brahms.
Fremtiden er vidåpen og lysende for den norske fiolinvirtuosen. Hennes oppdrag er mange og prestisjefylte og fører henne ut til store deler av verden. For mange år siden forutså hun at hardt arbeid i tenårene ville gjøre livet litt lettere når hun ble eldre. Hun hadde rett. Hennes timeplan kan ta pusten fra en, utfordringene og forventningene kan synes umenneskelige. Men Vilde forholder seg til det hele med tilsynelatende ro. Hun har helt tydelig funnet en balanse og nådd et profesjonelt nivå der det harde arbeidet ikke er tappende, men snarere gir energi. For Vilde er det nemlig slik at å spille, det er å leve.
Christian Lysvåg er journalist, musiker og filosof. Han skriver hovedsakelig om musikk og arkitektur.
